Hmf...Som dere vet, så har jeg ikke akkurat elsket skolen i løpet av min karriere som elev. Jeg undrer meg over hvordan jeg fikk lurt meg selv til å starte på skolen igjen. Jeg ville til Tromsø, her skulle det være snø. Jeg ville ikke bli i Alta. Alta har jeg sett og opplevd. Det var på tide å utforske mer av vår vakre vidunderlige verden. Vi fant hus i Tormsø og folk å bo med og vips var det gjort. Tromsø var målet, der skulle drømmene oppfylles. Det skulle komme snø tidlig, ligge gjevnt hele vinteren, det skulle være masse nordlys, kjekke folk, turer og liv og røre. Vi skulle sove ute og brenne bål. Virkeligheten har forsovidt innebært en ganske stor modifikasjon av fforventningene.... Det kom snø tidlig, men da var jeg syk, som jeg har stort sett vert i høst. Da jeg ble frisk smeltet snøen. Siden det har det bare vert tørrfrost, og dermed null skiføre. Været denne høsten har heller ikke vert ideelt for fjellturer, men i hovesak har det ikke vert aktuelt med turer pga sykdom og skole.
Skolen har vert et slitsomt moment i hverdagen...Det har faktisk blitt stilt krav og forventninger til min evne til å tilegne meg kunnskap. Det har vert overraskende smertefult. Jeg var jo klar over at jeg hadde mange vonde skoleminner, men jeg trodde ikke disse skulle påvirke min hverdag her og nå. Men, joda, selvfølgelig skulle dem det. Tidligere opplevelser har blitt presset opp og fram og dratt med seg hauger med vekktrykt frustrasjon, fortvilelse og sinne. Det har virkelig vert en jobb å håndtere alle følelsene og sinnet på positive, ikke destruktive måter. Det kan nå diskuteres om jeg ahr lyktes der, men jeg har virkelig følt de siste par dagene at jeg kan. Ja, jeg kan. Det har jeg ikke følt før. Skole har ikke vert min ting. Jeg har aldri fikset skole, jeg har aldri klart å pugge eller lese eller få noen rutiner på lekser. Det jeg fikk av karakterer var basert på kunnskap jeg hadde fått med meg av å være i timene. Hver minutt jeg var lengre på skolen enn nødvenidg opplevdes osm et stort tap, og skolehverdagen har stort sett vert et ork.
Nå har jeg en opplevelse av at jeg kan. Jeg kan lese. jeg kan lære. jeg kan tilegne meg kunnskap. Jeg har ikke interessert meg for noe av det vi har lært i år. Alt har vertt bulltull fra start til slutt spør du meg. Jeg liker fortsatt ikke å lære. Kan egentlig ikke fordra det. Det er slitsomt, kjedelig, passivt, stillesittende, usosialt, tidskrevende og ekstremt lite givende, men jeg ahr sett at hvis jeg benekter meg alle livets gleder klarer jeg å lese. Jeg klarer å studere. Det har vert et tema jeg syns har vert litt intressant, nei, mest vondt egentlig, men dog relevant, og det var tema om angst. Det var utrolig tungt engetlig å se, men utdypende og innsiktsgivende, hvor store, tunge problemer og ettereffektene av disse jeg faktisk har kommet meg gjennom på en alt for selvstendig måte. Men, det er sånn jeg er...vil klare alt selv...ikke lene meg på andre enn meg selv.
Nordlys er det ganske så masse av og mørketidslyset er direkte vakkert, men i og med jeg bor i en by, ødelegger det elektriske mye av fargene og magien i lyset på himmelen. Flotte folk er det her, og jeg er så glad i samboerene mine. Oppholdet mitt her hadde absolutt ikke blitt det samme uten et hus å komme hjem til med 3 flotte mennesker som er glad i meg for akkurat den jeg er. Vi er nesten som en liten familie:)
Guds fred, godt folk. Gla i dere!
